Et stykke norsk kunsthistorie
Anerkjente Per Krohg er kunstneren bak de godt bevarte utsmykningene på Sommerro, som forteller historien om elektrisitetens inntog i Norge.
Som barn av malerne Christian Krohg og Oda Krohg ble Per Krohg (1889–1965) født inn i en verden av kunst. Under oppveksten i Paris ble tegningene hans premiert i kunstmuseet Petit Palais’ barnekonkurranse, og skulptør Auguste Rodin skal ha uttrykt store forventninger til den unge kunstneren. Krohg fikk grunnleggende undervisning av foreldrene før han senere gikk i lære under den franske fauvismens far, Henri Matisse.
«Matisse lærte oss å se selv, å stå på egne ben og ikke på andres,» uttalte Per Krohg, sitert i Svein Olav Hoffs bok Pariserne.
Krohg etterlevde ordene fra Matisse. Han var inspirert av kubismen, men viste gjennom hele sitt kunstnerskap stor bredde, fantasi og humor i sine malerier, fresker og tegninger. Han arbeidet tilsynelatende fri fra bestemte kunstneriske retninger, forankret i en egen evne til historiefortelling.
Krohg flyttet fra den franske hovedstaden til Norge i 1930, samme året som han fikk jobben med å utsmykke Oslo Lysverker. Fra før av hadde han høstet stor oppmerksomhet for sine fresker til Sjømannsskolen på Ekeberg i Oslo (1924), laget på oppdrag fra de samme arkitektene som sto bak elektrisitetsverket i Sommerrogata, Bjercke & Eliassen.
Fra vann til hverdag: Elektrisitetens reise
Krohgs arbeider for Oslo Lysverker er godt bevart i nye Sommerro hotell – fra det store freskomaleriet i Ekspedisjonshallen til takdekorasjonene i Krohgsalen og mosaikken i Vestkantbadet.
På fondveggen i Ekspedisjonshallen forteller Krohg historien om elektrisitetens reise fra vannkraft gjennom trafostasjoner til husene og ut til folk og industri. Man fornemmer den tøylede energien i de stålblå mastene og spente ledningene som rammer inn motivet, hvor elektrisk drevne hverdagsscener spilles ut inni husene – fra støvsuging og stryking av tekstiler til matlaging og lesing i lampelys. Det snødekte landskapet i bakgrunnen er et nøye gjennomtenkt grep fra kunstnerens side:
«Jeg [synes] at det i dette billede blev en større sammenheng mellem naturkreftene og byen – forbundet ved elektrisiteten – når jeg førte kraften inn i husene en kald vinterdag. Og billedet skal bare tjene denne ene hensikt å anskueliggjøre elektrisitetens andel i dens daglige liv,» uttalte Krohg, sitert i Trygve Nergaards bok Bilder av Per Krohg.
Da arkitektene Andreas Bjercke og Georg Eliassen fikk se den ferdige fresken var de, i likhet med pressen, fulle av begeistring. «At vi for de midler som stod til rådighet skulde få et monumentalmaleri av de dimensjoner det her gjelder, hadde vi ikke våget å håpe,» skrev de i et brev til styret i Oslo Lysverker datert 7. januar 1932.
Krohg mottok 13 000 kroner for jobben.
Arbeidets slit og belønning
I Krohgsalen har kunstneren dekorert 16 felt i taket med al secco-malerier, kalkmaleri på tørr mur. Salen ble opprinnelig bygget som kantine for de ansatte ved Oslo Lysverker, som i lunsjpausen kunne betrakte Krohgs tolkninger av arbeidslivet før elektrisiteten. De enkle motivene viser alt fra en krumrygget vaskekone ved baljen sin til en murer med kalkbyrden på skulderen og en gammel dame som sleper hjem kvister fra skogen.
I etasjene under, i det nå nyrestaurerte Vestkantbadet, er Krohgs lekne mosaikk i svømmehallen godt bevart. Tre mennesker og fire seler svømmer tilsynelatende vektløse på fondveggen, og detaljene fremstår som piksler på flate fargebunner. En av selene gir illusjonen av å være plassert på en kasse bygget ut fra veggen, og viser Krohgs særegne evne til å inkorporere arkitektur i motivene sine.
Dokumenter fra byggeprosessen i Oslo Lysverkers arkiv indikerer at oppdragene i Krohgsalen og Vestkantbadet kom til mens Krohg jobbet med fresken i Ekspedisjonshallen. I Bilder av Per Krohg omtaler forfatter Trygve Nergaard takmaleriene og mosaikken som «litt av et pliktløp etter den store innsatsen med freskene». Motivene fremstår ikke like gjennomarbeidede som selve hovedverket, eller andre arbeider av Krohg for den saks skyld. Dette til tross, resultatet har en naivistisk sjarm som utvilsomt kler både tematikken og byggets øvrige utsmykning.
Sommerro som utstillingsvindu
I tiden etter utsmykningen av Oslo Lysverker satte Krohg sin signatur på blant annet Grand Café (1932), Kunstnernes Hus (1932), Oslo Rådhus (1939–49) og Sikkerhetsrådets sal i FN-bygningen i New York (1952). Sammen med Axel Revold og Alf Rolfsen ble han kjent som en av de såkalte Freskobrødrene, som bidro til å farge mellomkrigstidens kunstforståelse. I Skandinavia høstet nordmennene stor berømmelse, og ble betraktet som en del av verdenseliten, skriver Gunnar Sørensen i Fargelegg byen!.
Selv var Krohg mindre opptatt av hva kritikere og kunstkretser måtte mene om arbeidene hans, og mer fascinert av barns kunst- og virkelighetsforståelse. I boken Bilder av Per Krohg siteres han slik:
«De [barna] tar livet alvorlig og ser paa kunsten med en strænghet som endnu ikke er sløret av for megen velvilje eller sløvet av for mange hug. Jeg har strøket ut, forandret og forbedret billeder efter børns anvisning fordi jeg har følt meg truffet like i hjertet. Det er aldrig sked mig ved en voksen kritikers dom.»
På Sommerro kan både barn og voksne studere, diskutere og nyte arbeidene til en av Norges fremste billedkunstnere på nært hold. Slik bevares en viktig del av norsk kunst- og kulturhistorie, sammen med fortellingen om da Oslo ble elektrisk.
Kilder:
Hoff, Svein Olav (2018): Pariserne – Henrik Sørensen, Jean Heiberg, Axel Revold, Per Krohg. Malerier 1909–1927
Kaun, Susanne og Smestad, Thomas Ragazzon (2019): NIKU oppdragsrapport 41/2019. Oslo Lysverker – tilstandsvurdering av bygningsintegrert kunst samt rådgiving
Nergaard, Trygve (2000): Bilder av Per Krohg
Norsk kunstnerleksikon, nkl.snl.no
Oslo Lysverker (1973). Oslo Lysverker 1892–1942
Peder Lund: Oslo Lysverker 1932
Sørensen, Gunnar (2009). Fargelegg byen! – Oslo kommunes utsmykninger
